I dag er det to år siden Henning døde. To år siden jeg blei vekka av telefonen på nattan om at de ikke fant han. Det er utrolig mye som har skjedd på den tiden, men samtidig føles det som om det var i går og at jeg aldri kan klare å venne med til at han er borte. Men det er vel heller ikke meninga. En plass i livet mitt og familiens er tom og kommer aldri til å bli fyllt opp igjen. Heldigvis har vi minnene.

Savner deg kjære bror!